Annonse

Vi møter Bernhard Borge, en krimforfatter som befinner seg i og lar seg definere av en aldri så liten skrivesperre. Han skal aldri mer skrive, sier han på festen hvor han og konen Sonja feirer sin nye bolig i Drammensveien, med sine aller beste venner. Advokaten og den meget private privatdetektiven Harald forteller så en historie om Daumannshytta ved Blåtjernet hvor den tidligere eieren skal gå igjen. Ingenting er som en god spøkelseshistorie, og dette vekker Bernhards interesse. Plutselig har gjengen flyttet fra lystige lag i Drammensveien til de mørke og dystre skogene i Østerdalen.

De fleste av oss har god kjennskap til André Bjerkes bok med morsomme vers, men det er slettes ikke alle som vet at han også var regnet som en av sin tids dyktigste krimforfattere under pseudonymet Bernhard Borge. Han hadde et allsidig sinn og en forrykende fantasi som sammen med hans evne til å ordlegge seg førte til en god karriere hvor han skrev alt fra barnedikt til skuespill.  De dødes tjern er hans andre krimroman og den ble filmatisert i 1958 med blant annet Henki Kolstad i ene hovedrollen. Nå blir den for første gang satt opp på en teaterscene i Norge.

Tematikken i De dødes tjern er høyst aktuell også i dag, en tid hvor det alternative og det spirituelle er i ferd med å være på omtrent alles lepper. Det er bragt inn i alles stuer gjennom programmer som Åndenes Makt på TvNorge og diskuteres hyppig i sosiale medier, men det finnes lite vitenskaplige bevis på disse tingene.  Allikevel slutter det aldri å fascinere oss mennesker at det ser ut til å finnes en verden som vi hverken kjenner, ser eller forstår. Dette var tematikk som André Bjerke også utforsket selv gjennom tv-serien Streiftog i Grenseland hvor han så påparapsykologiske fenomener og alternative behandlingsmetoder.

De dødes tjern er et stykke som lett kan feile, det er helt avhengig av et scenisk utrykk som klarer å fange både det lystige og det lugubre i historien. Åpningssekvensen setter tonen svært bra fordi gjengen faktisk befinner seg ute blant publikum. Man føler det som om man er en del av det gode selskap, spesielt når fortelleren Bernhard Borge prater til publikum med klar røst og engasjement.  Det er Emil Johnsen som spiller rollen som Bernhard Borge, og han gjør en mesterlig jobb både som forteller og som et vandrende bilde på hvordan uhyggen de opplever kan prege menneskesinnet.

Siden dette er et stykke som beveger seg i et grenseland, hvor det mystiske er blandet med virkeligheten, er det viktig at effektene på scenen er troverdige og visuelt interessante å se på. Bård Lie Thorbjørnsen som har ansvaret for scenografien og lysdesigner Rolf Christian Egseth har virkelig hatt en utfordring her. Men de har så absolutt lykkes med å skape den skumle stemningen som kjennetegner både historien og filmen. Lyssettingen gir skogen bestående av utgamle halvdøde trær en krypende uhyggelig følelse. Noe som nok ikke var like planlagt var de kalde gustene som kom over publikum innimellom, som bare forsterket uhyggen.

Ester Marie Grenersen spiller rollen som Liljan Werner, og man får raskt assosiasjoner til Henny Moan som spilte samme rollen i filmen fra 1958. En klassisk vakker pike med et komplisert følelsesliv som ikke synes utenpå. Grenersen gjør en god jobb som Liljan, og det er en del scener som er ganske krevende fysisk og psykisk, der hun virkelig må kunne stole på de hun spiller imot. Dette takler både hun og motspillerne veldig fint. Hennes rolletolkning skaper også en fin kontrast til det lystige laget i begynnelsen.


Det er lite å utsette på forestillingen og da blir det til at man småplukker litt. På et punkt klarte Bernhard Borge å lukke platespilleren uten at musikken stoppet og det var litt deler av kostymer som fikk hard medfart som de ikke tålte. Ellers var ensemblet godt samkjørte og bevegde seg fint på og av scenen, også i sceneskiftene.

Men det viktigste av alt var at  både de bak scenen og de på scenen klarte å formidle stemningen fra boken og filmen på en kjempefin måte. Undertegnede så selv filmen på begynnelsen av 80-tallet og den gjorde sterkt inntrykk den gang. Forventningene var derfor store til denne forestillingen, og heldigvis klarte den å innfri så det ljomet langt inn i sjela.

Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse