Annonse

Filminfo og video

Not Fade Away

Not Fade Away

Karakter

3 
Douglas (John Magaro) bor i New Jersey sammen med sin far, mor og lillesøster. Det er 1960-tallet, og «british invasion» med Beatles og Rolling Stones i spissen er på full fremgang i USA. Douglas største drøm er å spille i et rockeband, til faren Pats (James Gandolfini) store frustrasjon og sinne. Douglas får sjansen som trommeslager i vennen Genes (Jack Huston) band, og prøver hardt å imponere Grace (Bella Heathcote), som han er forelsket i. Men utviklingen til et band går som kjent aldri knirkefritt. Det blir konflikter når Douglas og Gene begge mener de er best egnet som vokalist, og det krangles om ambisjonsnivå. Douglas blir også endelig sammen med Grace, og slutter etter hvert på college for å satse på musikken på fulltid. Konfliktnivået mellom Doug og faren hans når nye høyder, og etter at et bandmedlem har blitt skadet og bandet må legges på is en stund, ser det mørkt ut for musikerdrømmen.

Det finnes utallige filmer om det å starte band, om drømmen om å slå gjennom, om å faktisk slå gjennom, og om bitre konflikter og band som går til helvete. Noen lykkes, som for eksempel «Almost Famous» fra 2000, mens andre, som «Not Fade Away» aldri klarer helt å få tak i en nerve, og havner midt på treet. For all del, den er søt på sin måte, men det føles som om den er laget etter et skjema for hvordan musikk-og bandfilmer skal være, og noe av originaliteten og kreativiteten har falt fra underveis. Vi har sett det før, og det er gjort bedre.

Noe av problemet med filmen er at den strekker seg over en ti års-periode. Det blir vanskelig å følge de store hoppene i tid, det føles som om noe mangler mellom scenene. Oppstykketheten gjør at filmen tidvis virker å mangle mål og mening. Regissør David Chase prøver rett og slett å få til for mye, noe som bare skaper forvirring, og føles usammenhengende. Det er mulig at det kunne blitt bedre hvis han hadde sjaltet ut hovedhistoriene: Dougs forhold til faren og hans ønske om å slå gjennom. I stedet virker sub-plottene rotete, og tar vekk fra det som ellers kunne vært interessant med filmen.

En ting som er superbt med «Not Fade Away» er soundtracket, og bruken av musikken. Chase har fått med seg Steven Van Zandt som musikk-konsulent, og resultatet er fantastisk. Fra de nyskrevne sangene for filmens band, til valget av musikk for resten av scenene, tar det oss med tilbake til 60-tallet, og stemningen som skapes føles autentisk. Soundtracket til filmen er verdt en gjennomhøring.

«Not Fade Away» er David Chases, mest kjent som skaperen av den fantastiske tv-serien «Sopranos», debut som filmregissør. Man kan kjenne igjen noe av feelingen, og små nyanser fra nevnte tv-serie. Nå avdøde James Gandolfini, som Douglas` far Pat, er den strenge Jersey-patriarken som alltid leser avisen og som vil styre sin sønns liv. Gandolfini gjør en grei rolle, karakteren er som skapt for hans spillestil, men han klarer dessverre ikke overføre magien fra Tony Soprano inn i denne filmen. John Magaro, som spiller Douglas, ligner en ung Bob Dylan, og får frem den troverdige narsissismen til en ung gutt som vil slå gjennom. Men vi klarer liksom ikke bry oss så mye om ham, noe som kanskje reflekterer manus og regi mer enn det gjør Magaro.

Chase har sagt at han med denne filmen prøvde å gjenskape sine egne mislykkede forsøk på å spille i band, og lage en film om et av de tusenvis av banda som ingen noensinne har hørt om og som det aldri ble noe av. Mye av handlingen er selvbiografisk: Chase sang og spilte selv trommer i et band som mislyktes, elsket british invasion, forelsket seg i en jente, og ble suksessfilm i en annen kreativ disiplin enn musikk. Dessverre blir det rett og slett ikke interessant nok. Den fabelaktige musikken, som nesten er verdt en titt på filmen alene, og noen fine scener, som den der hvor bandet spiller sangen «The St. Valentines Day Massacre» (som forøvrig er en sang skrevet av Van Zandt for det norske bandet Cocktail Slippers) for talentspeidere fra plateselskapet, gjør at den allikevel ikke havner helt nederst på skalaen.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse