Annonse
Paradis: Tro, håp og Kjærlighet

Karakter

5 
Paradis: Kjærlighet


 «Paradis: Tro, håp og kjærlighet» er en filmtrilogi av den østerrikske filmregissøren Ulrich Seidl. Seidl vil vise hvordan hvert av disse begrepene virker i livene til moderne mennesker i dagens Europa. De tre kvinnene, hovedroller i hver sin film, prøver alle å finne sitt paradis. Filmene er løst knyttet sammen ved at hver av hovedpersonene er i slekt med hverandre, men kan fint stå alene. Kieslowskis Three Colours-trilogi kan tjene som en sammenlikning.

«Paradis: Kjærlighet» er trilogiens første film. Her følger vi 50 år gamle Teresa (Margarethe Tiesel) som er på en etterlengtet ferie alene i Kenya. Her blir hun raskt overfalt av tilbud fra «strandgutter», og møter flere andre kvinner, stort sett overvektige og over 50, som har forhold til unge, kenyanske menn. Hun har sex eller prøver å ha sex med flere av dem. Det Teresa lengter etter er kjærlighet, og lukker derfor øyne og ører for at det egentlig er prostitusjon som foregår. Betalingen for intimitet og sex foregår ikke direkte, men ved at kvinnene betaler for legeutgifter, gir penger til mennenes barn og liknende. Gråsonene gjør det lettere for Teresa å fortsette og lyve for seg selv, men på et plan siver tankene om den umulige kjærligheten inn, og følelsen av tomhet er det som står igjen.

«Paradis:Kjærlighet» er en fryktelig ubehagelig film. Temaet i seg selv er ikke noe som det har vært overveldende høy fokus på i denne delen av verden, kanskje fordi man tenker at kvinner sjelden kjøper sex eller er på kundeside når det gjelder prostitusjon. Og filmen viser da også at det faktisk er forskjeller mellom hvordan menn og kvinner bedriver kjøp av sex, selv om handlingen essensielt er den samme. Teresa er en kvinne som har tapt på det vestlige kjønnsmarkedet. Få menn hjemme i Østerrike vil begjære eller ha henne, og hun er ensom og desperat etter kjærlighet. Kvinnene som hun møter på ferie har alle hver sin «ferie-kjæreste», og Teresa blir fortalt at disse mennene elsker hvite, eldre og «formfulle» kvinner. Det er en kompleks situasjon: kvinnene betaler for mennenes livsopphold, helseutgifter og ting, mens de får sex og «kjærlighet» tilbake. Utnytt og bli utnyttet. Denne filmen har skapt stor debatt etter at den kom ut, og Seidl må berømmes for sin nøytrale, ikke-dømmende fremstilling. Du tar selv stilling, filmen gjør det ikke for deg.

Det er mange scener i denne filmen som gjør deg kvalm og uvel. Her er det elementer av rasisme, som Teresa og hennes venninne som snakker om svarte menns underliv, huden deres og hva «alle svarte menn» liker. Sexscenene er forstyrrende og vanskelige å se på. Teresa må lære mennene opp til hvordan de skal ta på henne, og forventer også oralsex, noe som føles dypt krenkende og vanskelig å forholde seg til for en mann fra en grunnleggende patriarkalsk kultur. Scenen hvor venninnene tar med seg en svart mann som «presang» til Teresas bursdag, og ydmyker og krenker ham og kroppen hans på det aller verste må trekkes frem som det mest rystende og forstyrrende med hele «Paradis: Kjærlighet.»  Den er nesten uutholdelig å se på. Graden av nedverdigelse for alle parter, gjør at man sitter med spente muskler gjennom hele filmen, og ubehaget skyller gjennom en fra begynnelse til slutt.

Dialogen i filmen flyter så bra, og virker så naturlig, at det er på grensen til dokumentarisk. Det naturlige beholdes i hele fremstillingen, og gjør at det er lettere for oss å ta innover oss og reflektere over det vi ser. Margarethe Tiesel spiller så autentisk, at man nesten har problemer med å skille henne fra karakteren Teresa. Det kreves mot for å ta på seg en rolle med så mye nedverdigelse i seg, gjøre seg til redskap for en fremstilling av noe så tabubelagt. «Kjærlighet» er mørk og skitten, men med mange små glimt av humor: gravalvoret får ikke regjere alene. Filmen er det klare høydepunktet i «Paradis»-trilogien.



Paradis: Tro


I «Paradis: Tro», som er «Paradis»-trilogiens andre film, møter vi Anna Maria (Maria Hofstätter), søster av Teresa fra den første filmen, som bor i Wien og er dypt religiøs. Hun driver med selvpisking, misjonærarbeid og har lovet gud at Østerrike igjen skal bli katolsk. Så flytter hennes fraseparerte, muslimske ektemann Nabil (Nabil Saleh) inn igjen. Han er blitt skadet og lam i beina, og det er tydelig at ekteskapet er ødelagt. Hverdagene består av krangling, vold og utskjelling, og Nabil vil ikke ha noe av hennes strenge, fundamentalistiske kristne tro. Den inderlige troen på  Jesus og forholdet til ham er enklere å takle for Anna Maria enn det skakk-kjørte ekteskapet.

Vi møter det samme ubehaget i «Tro» som vi gjorde i «Kjærlighet.» Anna Maria sin tro og religiøse utøvelse er fantastisk, ekstrem og usunn, noe som best kommer frem i selvpiskings-scenene, som både starter og avslutter filmen. Ubehaget fortsetter i forholdet mellom Anna Maria og hennes ektemann. Det hele bygges opp og utformes som en drakamp mellom islam og kristendom, mellom muslimer og kristne. Tilsynelatende er det i begynnelsen Nabil som prøver å roe ned den fundamentalistiske utøvelsen av religion: han vil gjerne se på TV, ha omsorg og nærhet fra sin kone og prøver å bytte ut kors og krusifiks med det gamle bryllupsbildet deres. Men da Anna Maria ikke responderer, manifesteres også Nabils egen tro: Kvinner skal vaske og stelle, være seksuelt tilgjengelige og gjøre sine plikter. Han slår og kaller henne hore, og scenen hvor han prøver å voldta henne er kanskje den aller grusomste i hele filmen.

«Tro» har allikevel mye humor. Anna Maria går fra dør til dør med en stor statue av Jomfru Maria, og prøver å frelse folk til katolisismen. Åpningsreplikken hennes når folk spør hvem det er som står på døren er: «Jomfru Maria er her for å besøke deg!» Særlig morsom er scenen hvor hun har fått sluppet inn til en byoriginal som går rundt i bare trusa, og forsøker å overbevise ham om fordelene ved å være katolikk. Tragikomisk er det også når Anna Maria på vei gjennom parken, møter på flere mennesker som har gruppesex. Hun blir trukket mot det i fascinasjon, men avviser det som en forferdelig synd og tar det som et tegn på at Jesus trengs. Hennes fromhet blir styrket og validert i møte med synden.

Maria Hofstätter gjør en fabelaktig rolle. Regissør Ulrich Seidl har sagt i intervjuer at Hofstätter selv sliter med ettervirkningene etter en streng katolsk oppdragelse, og at det derfor er ekstra rosverdig hvordan hun går 100% inn i karakteren sin. Det er tydelig at hun har jobbet med alle sider ved rollen for å få den så troverdig som mulig. Hun er bestemt og monoton i sine bevegelser, har en streng gange og er ekstra opptatt av orden og at ting skal være riktig. Stilen er dokumentarisk, som i den forrige. Det er imponerende hvor stort flyt i dialogene Seidl og skuespillerne har klart å få frem. Det kreves mye av alle de tre hovedrolleskuespillerne i de tre filmene; så mange scener er ydmykende og forrykte. Blant annet kan ikke scenen hvor Anna Maria onanerer seg til orgasme med et krusifiks ha være bare barnemat for Hofstätter.

«Tro» er litt langdryg, og treffer ikke fult så godt som «Kjærlighet» gjør. Det er vanskelig å vite hvor filmen vil hen noen ganger, fordi enkelte av poengene understrekes igjen og igjen, flere ganger enn strengt tatt nødvendig. Allikevel er denne filmen verdt å se. Den rører ved noe essensielt ved både religiøs tro som fenomen i dagens Europa, og tro som et begrep som alle trenger i en eller annen form i sitt liv.



Paradis: Håp


«Paradis: Håp» er tredje og siste film i «Paradis»-trilogien. Dette er historien om Teresas overvektige, 13-år gamle datter Melanie som må på slankeleir for ungdom mens moren er på sommerferie i Kenya. Melanie får mange venner på leiren, blant annet Verena som blir hennes bestevenninne mens de er der, og barna er stort satt mer opptatt av det vanlige ungdom er opptatt av: ha det gøy, knytte bånd, kontakt med det motsatte kjønn, enn å gå ned i vekt. Melanie blir forelsket i legen (Joseph Lorenz) som er tilknyttet programmet, og filmen tar for seg utviklingen i deres relasjon  både fra legens og Melanies side. Hvordan skal en eldre mann takle at en ung jente har følelser for ham? Og hvilke følelser har han overfor henne? Historien handler om håpet som ligger latent i det man begynner og vokse opp, håpet om kjærlighet og om at alt en gang skal ordne seg.

«Håp» er en mykere film enn de to forutgående. Barnas uskyld og nysgjerrighet gjør at vi utvikler ømhet for dem, og den kjølige avstanden som Seidl gjerne fremstiller sine hovedpersoner med er ikke liker fremtredende her. Men også her finnes ubehag, en film om kjærlighet mellom en mann rundt de 50 og en jente på 13 må nødvendigvis bringe frem slike følelser. Seidl bygger scenene opp slik at man tror historien er på vei mot et overgrep, og det knyter seg  i magen av å se på dette. Grensene utforskes, det er barnet, Melanie, som er den aggressive, mens legen kjemper en indre kamp mellom sitt umulige begjær av det unge og sitt etiske super-ego. Kompleksiteten er fremtredende, og som alltid dømmer ikke Seidl. Han viser.

Selv om det er lengre perioder i filmen hvor det skjer relativt lite, finnes det allikevel en driv her, det er alltid interessant. Filmen er satt i uvanlige omgivelser: en slankeleir, og alle barna er overvektige. Dette gjør «Håp» til en annerledes «vokse-opp»-film. Det er allikevel ikke det at Melanie er overvektig som står i fokus. Det handler om hva det vil si å være ung. Ungdommene er som andre ungdommer: påståelige, fnisete, forelskede og med en frekkhet og pågåendhet som alle andre. De ser i det hele tatt ikke ut til å affiseres videre av det faktum at de veier mer enn normalt. Seidl verken latterliggjør deres overvekt eller degraderer dem. De har både verdighet, barnlig frihet og stolthet, og viser at det ikke nødvendigvis trenger å gå deg ille om du har noen ekstra kilo som ung. Det er imidlertid en del humor rundt selve konseptet slankeleir som fungerer fint som et avbrekk fra de mer alvorlige scenene. Høydepunktet er da barna må stå på rekke og synge «If you`re happy and you know it, clap your fat!»

«Håp» er Melanie Lenz` debut som skuespiller. Seidls blanding av amatører og etablerte skuespillere er noe av det som skaper den gode og realistiske flyten i filmene hans. Mye av dialogen er improvisert ut fra et rammeverk som på forhånd er bestemt. Best kommer det frem i samtalene mellom Melanie og venninnen Verena (Verena Lebhauer). Diskusjonene rundt gutter, sex og utseende er søte, varme og lett gjenkjennbare.

«Håp» er en fin avslutning på «Paradis»-trilogien. Hver av filmene tar på en eller annen måte opp kvinnelig seksualitet, og hvilke utslag den gir seg. Denne filmen gir nettopp større håp enn de to andre. Det handler om det unge håpet om kjærlighet uten det falske og mørke fra den første filmen, og troen på kjærlighet uten det ekstreme og selvutslettende fra den andre. Selv om kjærligheten også er forbudt og umulig her, er ikke avslutningen tom eller fortvilt. Der Teresa er desillusjonert, kan Melanie se fremover. Håpet lever videre.

Se Paradis-trilogien. Det er ikke uten grunn at Ulrich Seidl er blitt kalt Europa kanskje mest interessante regissør for tiden.
Filmforumet.no ønsker en bred debatt om våre artikler og videoer, men har regler for dette:

Hold deg til emnet, skriv i vanlig og sivilisert form. Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame. Banning er ikke tillatt. Du kan ikke skrive kommentarer om etnisk gruppe, kjønn, seksuell legning, politiske tilhørighet, yrke eller religion om det mangler relevans. Personangrep eller ærekrenkende innlegg er ikke tillatt. Filmforumet.no har ikke publiseringsplikt og kan i praksis slette enhver kommentar eller stenge for debatt.

Vi gjør oppmerksom på at kommentarsystemet lagrer IP-adressen som benyttes ved skriving av kommentarer.

Se retningslinjene i sin helhet her
Annonse